Steinar stikker til syden

Så. Etter nesten to måneder er det vel på tide med en liten oppdatering om hva som foregår her i Brasil. Kjenner det er litt vanskelig å begynne ettersom det har gått såpass lang tid, men la meg da gå kronogisk. For å være maskulin blir det uten følelser og detaljer og i referatform:)

Da jeg kom ned hit hadde jeg først tre uker hvor jeg ikke hadde noen spesielle planer. Jeg så for meg to alternativer. Reise til Bolivia for å besøke gamle kjente eller bli i Rio for å prøve å lære meg portugisisk. Jeg endte vel opp en plass i mellom. Ble i Rio uten å gjøre noe særlig innsats for å lære språk. Fint var det uansett å bo på hostel og møte masser av nye mennesker. Hvis jeg skal nevne to høydepunkt fra disse ukene må det være de tre dagene må det være følgende:

• jeg var på ferie til Ilha Grande (Stor Øy) sammen med noen engelskmenn. Øya er så godt som ubebodd og har masser av fatastiske strender. En bra plass å slappe av.

• En tur jeg hadde til den høyeste toppen i «parken» som ligger i Rio. Når jeg sier «parken» er det fordi den er enorm og minner mer om nordmarka enn en park. Toppen er på rundt tusen meter, og har en enorm utsikt.

Etter rundt tre uker på det fantastiske hostellet Walk on the Beach på Copacabana byttet jeg hostell for å bo sammen med andre utvekslingsstudenter som kom hit for å lære seg portugisisk. Mitt første møte med universitetet mitt her (PUC, eller Puci som Brasilianerne kaller det av en eller annen grunn) har vært bra. Portugisiskkurset var av høy kvalitet og lærerne var veldig bra. Ellers ble det selvfølgelig en masse sosialisering sammen med de andre utvekslingsstudentene. Vi er for øvrig en hel masse. Kan tenke meg et par hundre kanskje..

Når det så nærmet seg slutten av kurset fikk jeg endelig min vertsfamilie. Å si vertsfamilie er vel kanskje å ta litt hardt i, men jeg flyttet i alle fall inn til en rundtom 70-år gammel dame som selvfølglig heter Maria. Jeg var i grunnen, som dere sikkert kan tenke dere, relativt skeptisk til tanken i starten, men jeg trives i grunnen bra her jeg sitter i senga mi. Maria har mange av de typiske bestemorkvalitetene. Hennes største bekymring er at jeg ikke liker frokosten (for hun lager selvfølgelig frokost til meg og vasker klærne mine!). Favorittuttalelser fra henne så langt må være at leiligheten ikke er hennes men vår og at jeg selvfølgelig må ta med meg hvem som helst (utenom bomser!) hjem hit... Hennes favoritthobby (og kanskje også eneste hobby) må være å se på TV. Favorittsåpen Veier til India begynte nettopp, og i dag var visst en veldig viktig dag! Jeg må kanskje også nevne at barnebarnet på rundtom 20 også bor her mesteparten av tiden, ettersom han jobber i nabohuset. I Brasil er virker det som at det å dele seng med bestemor er den mest naturlige sak i verden!

Etter intensivkurset ble det igjen litt ferie, og da semesterstart ble utsatt en uke (pga. Svineinfluensa!!) leide jeg og fire venner en bil og reiste på ferie. Bilen var en 1liters Ford som dro oss rundt 1800km i løpet av uka. Vi reiste nordover til staten Minas Gerais og besøkte et par tidligere storbyer fra kolonitiden, Ouro Preto (Svart gull) og Diamantina. Begge disse og mange flere byer i området hadde masser av mineraler (som gull og diamanter). Masse interessant historie og kirker og slikt. Vi var innom Belo Horisonte eller BeAga (BH) som de lokale kaller den. Et handelssentrum med rundt 2.5 milioner mennesker. Høydepunktet var kanskje allikevel da vi var i nasjonalparken Serro do Cípo og leide hester. Fem lite rutinerte ryttere ble sendt innover en dal uten guide på gallopperende hester. Livet blir ikke mye bedre.

Nå er jeg altså hjemme i Rio igjen og universitetet startet i dag. Etter noen måneder preget av en del venting er jeg i grunnen ganske klar for å komme i gang med studeringen. Det passet altså ganske dårlig at det ikke dukket opp professor på forelesningen i dag, men i morgen blir det nok andre boller. Det blir nok spennende å studere på portugisisk, men jeg kjenner at jeg har troen på at jeg skal klare å overleve. Etter snart to måneder klarer jeg nå å gjøre meg forstått på enkle ting og det er ikke så himla vanskelig å forstå mesteparten av det folk sier. Et annet spørsmål er jo, for å bruke mammas ord i telefonen her om dagen, hvem er det du henger med? Vel først og fremst henger jeg fremdeles med de andre internasjonale studentene (amerikanere, franskmenn, meksikanere, tyskere, østerrikere, spanjoler osv,) , men ettersom jeg startet universitetet i disse dagene håper jeg at jeg kommer til å henge med en del brasilianere også fremover.

Tja.. Det var kanskje det. Hvis du sjekker ut Picasasiden min (link her på siden) finner du nok noen bilder fra noen av høydepunktene her på turen også.

I morgen den dag setter jeg meg på flyet for å reise til Brasil. Våknet i dag morges og sleit med å få sove igjen. Det første sikre nervøsitetstegnet. Jeg blir sjelden særlig nervøs, men nå har det seg slik at det er relativt mange usikkerhetsmoment knyttet til den turen. Jeg lager 2 lister. En med det sikre og en med det usikre:

Hva som er sikkert:

• Jeg reiser alene.
• Jeg begynner på portugisiskkurs den 13. juli (ca.)
• Universitetet mitt heter Pontifícia Universidade Católica do Rio de Janeiro
• At det er sykt mye sol og at jeg jo ærlig talt er litt under gjennomsnittet glad i mye sol.

Hva som er usikkert (noe mer usikkert enn annet):

• Hvem som vil være venner med meg.
• Hva jeg skal gjøre før jeg begynner kurset (ca. de tre første ukene)
• Hva jeg skal studere.
• Hvordan Pontifícia Universidade Católica do Rio de Janeiro uttales.
• Hvilket språk jeg skal studere på.
• Hvor jeg skal bo.
• Hvor mange ganger noen knabber verdisakene mine. osv...

Uansett hva som er sikkert og usikkert er jeg i alle fall på vei til det o store ukjente og denne gangen på egenhånd. Denne "før avreise" posten er nødvendigvis preget av det o store og ukjente og ..ja.. det er den.

La meg da avslutte denne posten (og kanskje alle andre poster?) med den første setningen jeg lærte på portugisisk:

"Vai chutá uma melancia" - Takk Leo!

Finn fram kaffen og legg fra deg avisen eller noe, for det er lenge siden jeg har oppdatert blogg og det er mye som skulle ha vaert fortalt!

Foerst tilbake til Santa Cruz. Jeg gjorde som jeg hadde tenkt. Etter en slapp liten sisteuke paa jobb gikk jeg til byen for aa henge litt med de jeg kjente i byen og aa gjore noe gatearbeid. Gatearbeidet bestod denne gangen i aa to dager reise ut i en bil, plukke opp noen gutter, den ene dagen limsniffere og den andre dagen vindusvaskere, for aa spille fotball og spise noe mat. Igjen sitter jeg igjen med utrolig sterke opplevelser fra gatearbeidet. Av gruppen vindusvaskere var det blant annet en stum. Det var ganske utrolig aa se hvordan resten av gjengen tok seg av han og hvordan han hadde lagd seg et slags eget tegnspraak som resten av gjengen forstod.

Vi snakket ogsaa med en kar som nettopp kom ut fra fengsel etter 18 maaneder der. Det var foerste gang han snakket med Hermano Miguel etter han kom ut. Atteaaringen var utrolig takknemlig for aa se ham igjen og mente det var den eneste utenfor gaten som kjente han. Han viste oss alle arrene han hadde faatt etter at fengselsvaktene hadde slaatt ham. Han fortalte hvordan han maatte betale for aa rettighet til aa leve og betale for rettigheten til gulvplass aa sove paa. Det skal sies at han var paavirket av limet han sniffet, men historiene han fortalte var allikevel sterke. Han bestemte seg ogsaa denne dagen for aa slutte med det livet og aa starte paa skolen igjen. Miguel skulle vise ham sin nye skole neste dag. Vi kan vel ikke mer enn aa haape at det gikk bra!

Deretter foelgte et par dager med aa si farvell. Det var vel ikke like hardt som forrige gang, men likfullt ikke saerlig moro aa si hade til alle sammen. Heldigvis hadde jeg en veldig fin kveld da jeg gikk og spiste med en gjeng av de eldste guttene. Jeg rakk ogsaa aa spille en fotballkamp i et mesterskap for et lag sammensatt av en gjeng fra Alalay. Vi tapte 6-5 etter aa ha sluppet in to maal i det siste minuttet, men likefullt morro!

Etter farvel her og farvel der startet ferien. I starten alene. Foerst satte jeg meg paa en femten timers tur til Sucre. Her traff jeg ei venninne som jeg jobbet med noen uker i Santa Cruz. Hun stakk videre til Tarija, mens jeg ble i Sucre en natt foer jeg brukte tre timer paa aa komme meg til Potosi. Her besoekte jeg (les: kravlet rundt i) noen gruver hvor folk har arbeidet siden kolonitiden uten at arbeidsforholdene saa ut til aa ha forbedret seg mye.

En dag i Potosi var alt jeg tok meg raad til foer jeg satte kursen mot La Paz hvor eg traff Kari- Anne igjen. Et veldig hyggelig gjensyn etter et par dager alene paa reisefot. I noen dager her besoekte vi venner av henne fra tiden hennes her, kjoepte i overkant mye alpakkagarn, gikk tur til muela del diablo , eller djeveltanna (som den av en eller annen merkelig grunn blir kalt paa norsk), hvor det er en droey utsikt over denne syke byen. Jeg syklet ogsaa ned den verdens farligste vei, doedsveien som den er kalt. Veldig bra opplevelse. I loepet av 56 kilometers sykkeltur syklet vi nedover over 3000 hoeydemeter og endte opp nede i jungelen. Ganske sykt.

Hoeydepunktet for meg var nok allikevel aa treffe Yessenia igjen, en av jentene som jeg gikk paa Hald med. Hun vokste opp i Alalay i La Paz og er naa paa egenhaand etter et mellomaar i Norge. Utrolig morro aa se rommet, eller kottet, hun bor i sammen med ei god venninne i La Paz. Det virket i alle fall som livet var bra selv om det kanskje ikke alt er enkelt naar men nylig har blitt uavhenging og ikke har en familie aa stoette seg til.

Etter La Paz var neste stopp Huata Hatta ved Titicacasjoeen. Kari- Anne, hennes bolivianske venninne Katia og jeg traff her en utrolig spennende mann. Da Thor Heyerdal skulle legge ut paa en av sine ekspedisjoner brukte han en eldgammel teknikk med en slags bambusstraa fra Titicaca. Han trengte selvfoelgelig ogsaa hjelp fra lokale baatbyggermestere for aa lage flaaten. Mannen som kunne dette best het Paolino Esteban og kommer fra en oey paa Titicaka. I dag har han et museum i Huata Hatta. Det var her vi besoekte ham. Naa naermet han seg stygt 90 aar og hadde ikke saerlig med tenner igjen. Han husket i alle fall godt Thor og mente han og alle andre nordmenn var en utrlolig smarte folk. Vi fikk nok et par gratis ekstrapoeng for aa vaere nordmenn, saa vi hang ut med han i noen timer, kjoerte en tur i bilen og spiste oerret paa en av de lokale restuarantene sammen med han. Han ville ogsaa la oss sove hjemme hos han, men siden alle madrassene var opptatt av arbeidere som jobbet med en ny restaurant maatte vi ta til takke med nabohotellet.

Neste dag startet vi med aa busse et par timer tilbake til La Paz. Vi sa farvel til Katia, og busset videre et par timer til Perugrensen (Desaguadero) og saa 9 timer til Arequipa. Her traff vi omsider min gode kamerat Trond og hans Berit. Sammen hang vi ut noen dager sammen i denne flotte byen med en svaer hvit plaza. Arequipa har 360 soldager i aaret saa vaeret var sikret. Vi bestemte oss for aa reise paa en todagers gaatur i en av verdens dypeste daler. Jeg synes aa minne at de sa at Colca Canyon er over tusen meter dyp og over dobbelt saa dyp som den mer kjente Grand Canyon. Den korte historien er at jeg hadde magasjau og spiste omtrent ingenting. Foerste dagen gikk vi cirka 10 timer og andre dagen skulle vi opp igjen de tusen metrene. Jeg hadde merkelig nok ingen energi og maatte etter en time faa hjelp resten av veien av et forbipasserende muldyr. Praktisk!! Turen ble vel for min del preget av min helsetilstand, men det var allikvel en ny droey naturopplevelse!! Sykt hvordan det var landsbyer der nede i dalen kun tilgjengeling etter rundt 4 timers gaatur.

Omsider reiste vi 17 timer videre til Lima hvor vi kom for et par netter sider. Jeg har jo ikke saa mye til overs for byen, men det var i alle fall utrolig moro aa treffe igjen et par av folkene (claudia og Vanessa) som jeg traff sist jeg var her i byen. Ikke minst var igjensynet med min gode venn Erick (som ogsaa var en av de internasjonale studentene paa Hald i fjor) stort. Vi har naa vaert sammen i et par dager her. Utrolig bra fyr maa jeg si!

Lima er som sagt ikke en jeg liker saerlig godt, saa i dag morges hadde vi pakket og var klar til aa reise inn i jungelen til Iquitos. Dette er en by som jeg har hoert utrolig mye spennende om. Planen er ogsaa aa treffe et par til av min norskperuanske venner i tillegg til tur ut i dypeste Amazonas. Problemet er bare at da vi kom paa flyplassen i dag var alle fly til Iquitos kanselert. Det er nasjonal streik i dag. Flyplassene streiker ikke, men problemet synes aa vaere at det er saapas med opptoeyer i tillegg i Iquitos at flyene ikke toerr aa lande der. Aesj. Saa naa sitter vi her. Stoekk i Lima og haaper vi kan komme oss avgaarde i morgen.

Jeg fikk i det minste tid til aa oppdatere dere der hjemme om mine reiser her i syden. Utrolig imponerende dersom dere har klart aa foelge med helt hit til bunnen av denne dette superlange innlegget. Hadde visst mye paa hjertet.

Paz fuera fra ventesyden