Steinar stikker til syden

Stikkordsingress: Turreferat. Haldstudent. Homofili i Uganda. Barnesoldat. Hytte av leire og straa. LRA og doed og elendighet og hjertelighet og vennskap og slikt. Gjeormemotorsykkeltur.

Denne bloggen min er ikke noe flittig brukt, men foelte at jeg hadde meget aa fortelle etter en droey uke paa afrikansk jord. Foerst for dere som ikke har helt kontrollen. Det ringte noen fra Stroemmestiftelsen for rundt en maaned siden og minnet meg paa at jeg jo hadde vervet en hel stor gjeng til aa bli fastgivere for dem, at jeg hadde en tur til gode sammen med dem og at jeg kunne bli med en tur til Kenya etter paaske om jeg ville. Jeg utvidet altsaa turen en del og reiste nedover allerede fredag 19., foerst og fremst for aa besoeke venner fra Haldtiden.

Ved ankomst Nairobi, Kenya ble jeg vel moett av foerste halder, Milly. Jeg var troett som en dupp, men ble invitert hjem. Vi hadde rundtur i Nairobi og hun lagde vanlig kenyansk middag for meg. Mitt foerste moete med chapati i afrika. Jeg tilbrakte foerste natten paa et hotell som ogsaa viste seg aa vaere et utested. Konsert rett utenfor vinduet var visst ikke ideelt, men kom meg da paa bussen til Kampala tidlig neste morgen.

Forstaar at det bor utrolig masse folk i det her omraadet. Paa bussturen fra Nairobi til Kampala var det lansbyer og hus langs veien omtrent konstant. Turen varte i femten timer saa det ble en del hus. Merket at det var litt styr a vaere ny paa en ny plass igjen. Forstod ikke helt hvordan matservering foregikk da vi stoppet for loensj, og det var et styr aa komme over grensa. Eller egentlig ikke et styr, men jeg var sist i koen, eneste som trengte visum og var redd for at bussen skulle kjoere fra meg. Heldigvis passet dama jeg satt ved siden av disse femten timene godt paa bussens eneste muzungu.

Ved ankomst Kampala ganske saa seint paa kvelden ventet neste tidligere haldstudent paa meg. Prince Willlimas stod og ventet paa meg og tok meg med hjem til seg. Prince skal for oevirg gifte seg i Norge i august, og jeg fant ut at dama kommer fra Mydland paa Haua (moro for Egersundere!!). Prince regnet med at sjefen hadde forstaaelse for at han kom sent pa jobb siden han hadde norgesbesoek og tok meg med til byen saa jeg kunne treffe Robert. Vi tok oss en tur til regjeringsbygget og fikk selvfoelgelig privat guidet tur. Det aller helligste viste seg aa vaere en ganske saa noeyaktig kopi av underhuset (eller overhuset eller noe) i houses of parliament i London. Tydelige kolonispor altsaa. Laerlingen som hadde omvisningen mente vi burde komme tilbake naar en ny lov som gav doedstraff (eller en annen straff) til homofile (eller homofile overgripere) eller noe skulle til hoering. Det var litt uenighet om hva saken handlet om, men stinn brakke og journalister fra hele verden var forventet. Jeg venter ogsaa spent paa mail fra henne med dato for hoeringen.

Saa paa tirsdag satte jeg meg paa den saakalte postbussen opp til Gulu i nord- Uganda. For de som ikke er heelt oppdatert paa afrikanske konflikter er det her LRA, eller Lords Resistance Army, har herjet de siste mange aarene. Naa for et par aar siden trakk de seg inn i skogene og gikk til DR Kongo hvor de naa visstnok skal holde til. Saarene etter mangeaarig konflikt er ganske tydelige saa to Blindervenninner var paa vei dit for aa gjoere feltarbeid om reintegrering av barnesoldater til samfunnet og utdanningsystemet i etterkonfliktkontekst eller noe slikt. Jeg slang meg paa for aa henge.

Postbussen viste seg aa vaere en en OK buss som fraktet folk i tillegg til aa frakte post. Det ble jo en del stopp, men turen var ikke saa mye lenger enn seks timer saa det gikk fint. Da vi kom frem tok det ikke lang tid foer vaar nye venn Denis dukket opp. Ryktene hadde sagt at det var massevis av hvite bistandsarbeidere her, men vi foelte oss ganske alene hvite og folk stirret enda en del hakk mer paa oss enn de gjorde i for eksempel Kampala. Denis plasserte oss paa hver vaar bodaboda (motorsykkeltaxi) og tok oss med hjem til huset sitt av leire og straa.

Saa til dagens helt. Denis er en 26 aar gammel kar som er tidligere barnesoldet. Som barn mistet han begge foreldrene sine. Etter aa ha roemt fra LRA bodde han en periode paa gata, men en familie tok han til seg. Deler av oppveksten ble tilbrakt sammen med denne familien som bodde i en av leirene for internt fordrevne flyktinger. I desember doede en av naboene hans. Dama som doede var bestemora til Surfic, en gutt paa tre som hadde mistet baade mora og faren. (Farens doede da LRA satte han til aa jobbe under tvang. Da han ikke klarte mer og begynte aa spytte blod, ble han drept og kuttet i biter med oeks!!)

Da bestemora ble syk, og skjoente at hun kom til aa doe ba hun legene aa gi baade henne og barnebarnet en doedelig sproyte ettersom det ikke var andre til aa ta seg av ham. Legene nektet flere ganger. Da Denis var paa besoek en dag hos henne ba hun ham ta seg av Surfic og passe paa ham som om han var han egen soenn(!!). Denis sa foerst nei (ettersom han tross alt har ni aars skolegang igjen og fremdeles er avhengig av sine "adoptivforeldre"), men forandret mening. Han fortalte bestemora at han allikevel ville ta imot ungen. Etterpaa reiste han seg aa hente vann til henne. Da han kom tilbake hadde hun allerede sovnet inn.

Saa naa bodde altsaa Denis sammen med adoptivbror med familie (kone og datter), Surfic og tre andre barn (!!!!!) de hadde tatt til seg. Her er det Gry, Ann- Therese og jeg har bodd de siste tre dagene. Vi har fulgt ungene til skolen, "badet" i balje i et "sjul" (doeren hang nemlig og slang slik at det var en 30cm glipe), forklart norske aarstider, norske kjoensroller og norske jenter, spist lokal mat, tatt bilder av barn, brukt stearinlys, besokt flyktingeleir, og besokt diverse institusjoner slik at researchervenninnene mine kunne gjoere sin research.

Denis er fast bestemt paa at han skal lage barnehjem og skole og saa videre.. Han og "broren" har laget sin organisasjon Homeless children of mercy og har store planer. Foerst skal de naa paa et vis ta vare paa de barna han allerede har tatt til seg. Han har faatt en svaer matdonasjon som holder for en stund, men slet med skolepenger. Jeg har lovd aa proeve aa samle inn den tusenlappen (!!) de trenger for aa betale et aars skolegang for fem barn. I den anledning jeg lurte han paa om jeg kunne skrive ned livshistorien til sine fem barn (det er nemlig en gutt til som foreloepig bor hos noen venner). Det var i denne anledning jeg blant annet fikk servert historien om Surfic. Maa si det var en ganske sterk historie aa faa servert. Denis selv slet med aa holde seg og gikk ut av rommet med en taare i oeyenkroken.

I gaar var vi ogsaa paa langtur med motorsykkel og plantet mango og appelsintre paa en tomt Denis har planlagt aa lage denne skolen. Paa denne turen traff vi en eldre vismann som satt laaaangt inni bushen og hoerte paa BBC paa sin bittelille radio. Det regnet og veien ble laaaang (halvannen time) og gjoermete paa hjemturen. Det hjalp jo heller ikke at sjaafoeren til Gry og jeg ikke hadde lys paa motorsykkelen, men brukte blinklys i stedet. Vi falt heldigvis bare en gang.

Dersom jeg skal komme med bare en generell observasjon paa noe som var rart er det at det er saa syyykt med unger her.. Tusenvis av skole hvor hver har tusenvis av barn!

Som dere ser kunne jeg skrevet i enda flere evigheter, men jeg tror det faar holde. Jeg har naa kommet meg tilbake til Kampala. Var kjipt aa reise fra gjengen der oppa naa som barna endelig hadde sluttet og stirre og naa ogsaa lekte litt med oss. De naermeste dagene skal jeg bo hos Prince Williams igjen foer jeg skal til Mbale for aa treffe Johnson midt i neste uke en gang. Kanskje det bli mere blogging??

Så. Etter nesten to måneder er det vel på tide med en liten oppdatering om hva som foregår her i Brasil. Kjenner det er litt vanskelig å begynne ettersom det har gått såpass lang tid, men la meg da gå kronogisk. For å være maskulin blir det uten følelser og detaljer og i referatform:)

Da jeg kom ned hit hadde jeg først tre uker hvor jeg ikke hadde noen spesielle planer. Jeg så for meg to alternativer. Reise til Bolivia for å besøke gamle kjente eller bli i Rio for å prøve å lære meg portugisisk. Jeg endte vel opp en plass i mellom. Ble i Rio uten å gjøre noe særlig innsats for å lære språk. Fint var det uansett å bo på hostel og møte masser av nye mennesker. Hvis jeg skal nevne to høydepunkt fra disse ukene må det være de tre dagene må det være følgende:

• jeg var på ferie til Ilha Grande (Stor Øy) sammen med noen engelskmenn. Øya er så godt som ubebodd og har masser av fatastiske strender. En bra plass å slappe av.

• En tur jeg hadde til den høyeste toppen i «parken» som ligger i Rio. Når jeg sier «parken» er det fordi den er enorm og minner mer om nordmarka enn en park. Toppen er på rundt tusen meter, og har en enorm utsikt.

Etter rundt tre uker på det fantastiske hostellet Walk on the Beach på Copacabana byttet jeg hostell for å bo sammen med andre utvekslingsstudenter som kom hit for å lære seg portugisisk. Mitt første møte med universitetet mitt her (PUC, eller Puci som Brasilianerne kaller det av en eller annen grunn) har vært bra. Portugisiskkurset var av høy kvalitet og lærerne var veldig bra. Ellers ble det selvfølgelig en masse sosialisering sammen med de andre utvekslingsstudentene. Vi er for øvrig en hel masse. Kan tenke meg et par hundre kanskje..

Når det så nærmet seg slutten av kurset fikk jeg endelig min vertsfamilie. Å si vertsfamilie er vel kanskje å ta litt hardt i, men jeg flyttet i alle fall inn til en rundtom 70-år gammel dame som selvfølglig heter Maria. Jeg var i grunnen, som dere sikkert kan tenke dere, relativt skeptisk til tanken i starten, men jeg trives i grunnen bra her jeg sitter i senga mi. Maria har mange av de typiske bestemorkvalitetene. Hennes største bekymring er at jeg ikke liker frokosten (for hun lager selvfølgelig frokost til meg og vasker klærne mine!). Favorittuttalelser fra henne så langt må være at leiligheten ikke er hennes men vår og at jeg selvfølgelig må ta med meg hvem som helst (utenom bomser!) hjem hit... Hennes favoritthobby (og kanskje også eneste hobby) må være å se på TV. Favorittsåpen Veier til India begynte nettopp, og i dag var visst en veldig viktig dag! Jeg må kanskje også nevne at barnebarnet på rundtom 20 også bor her mesteparten av tiden, ettersom han jobber i nabohuset. I Brasil er virker det som at det å dele seng med bestemor er den mest naturlige sak i verden!

Etter intensivkurset ble det igjen litt ferie, og da semesterstart ble utsatt en uke (pga. Svineinfluensa!!) leide jeg og fire venner en bil og reiste på ferie. Bilen var en 1liters Ford som dro oss rundt 1800km i løpet av uka. Vi reiste nordover til staten Minas Gerais og besøkte et par tidligere storbyer fra kolonitiden, Ouro Preto (Svart gull) og Diamantina. Begge disse og mange flere byer i området hadde masser av mineraler (som gull og diamanter). Masse interessant historie og kirker og slikt. Vi var innom Belo Horisonte eller BeAga (BH) som de lokale kaller den. Et handelssentrum med rundt 2.5 milioner mennesker. Høydepunktet var kanskje allikevel da vi var i nasjonalparken Serro do Cípo og leide hester. Fem lite rutinerte ryttere ble sendt innover en dal uten guide på gallopperende hester. Livet blir ikke mye bedre.

Nå er jeg altså hjemme i Rio igjen og universitetet startet i dag. Etter noen måneder preget av en del venting er jeg i grunnen ganske klar for å komme i gang med studeringen. Det passet altså ganske dårlig at det ikke dukket opp professor på forelesningen i dag, men i morgen blir det nok andre boller. Det blir nok spennende å studere på portugisisk, men jeg kjenner at jeg har troen på at jeg skal klare å overleve. Etter snart to måneder klarer jeg nå å gjøre meg forstått på enkle ting og det er ikke så himla vanskelig å forstå mesteparten av det folk sier. Et annet spørsmål er jo, for å bruke mammas ord i telefonen her om dagen, hvem er det du henger med? Vel først og fremst henger jeg fremdeles med de andre internasjonale studentene (amerikanere, franskmenn, meksikanere, tyskere, østerrikere, spanjoler osv,) , men ettersom jeg startet universitetet i disse dagene håper jeg at jeg kommer til å henge med en del brasilianere også fremover.

Tja.. Det var kanskje det. Hvis du sjekker ut Picasasiden min (link her på siden) finner du nok noen bilder fra noen av høydepunktene her på turen også.

I morgen den dag setter jeg meg på flyet for å reise til Brasil. Våknet i dag morges og sleit med å få sove igjen. Det første sikre nervøsitetstegnet. Jeg blir sjelden særlig nervøs, men nå har det seg slik at det er relativt mange usikkerhetsmoment knyttet til den turen. Jeg lager 2 lister. En med det sikre og en med det usikre:

Hva som er sikkert:

• Jeg reiser alene.
• Jeg begynner på portugisiskkurs den 13. juli (ca.)
• Universitetet mitt heter Pontifícia Universidade Católica do Rio de Janeiro
• At det er sykt mye sol og at jeg jo ærlig talt er litt under gjennomsnittet glad i mye sol.

Hva som er usikkert (noe mer usikkert enn annet):

• Hvem som vil være venner med meg.
• Hva jeg skal gjøre før jeg begynner kurset (ca. de tre første ukene)
• Hva jeg skal studere.
• Hvordan Pontifícia Universidade Católica do Rio de Janeiro uttales.
• Hvilket språk jeg skal studere på.
• Hvor jeg skal bo.
• Hvor mange ganger noen knabber verdisakene mine. osv...

Uansett hva som er sikkert og usikkert er jeg i alle fall på vei til det o store ukjente og denne gangen på egenhånd. Denne "før avreise" posten er nødvendigvis preget av det o store og ukjente og ..ja.. det er den.

La meg da avslutte denne posten (og kanskje alle andre poster?) med den første setningen jeg lærte på portugisisk:

"Vai chutá uma melancia" - Takk Leo!